Hei.
I kveld ble det seint før jeg kom i gang med kokeboka. Det måtte bli en liten sak, valget falt på "persillesmør". Det har nettopp kommet rim på marken, så det passet å klippe ned den siste persillen, 1/2 dl vann og 100 g margarin hadde jeg. Hundre gram margarin er nokså mye. I dag ville jeg aldri brukt så mye smeltet smør, selvfølgelig ble det drøyd litt med vannet, men det er tydelig at det var greit med mer smør før. I min husholdning bruker jeg lite smeltet smør, det blir bare til fisk. Da passer det jo å dra fram blåkveita fra frysen og la sausen plaske over til middag i morgen.
Skjønner godt at Ingrid Espelid gjorde persillen til sitt varemerke. Det er en herlig kryddergrønnsak, og så frisk den ser ut. Må gjengi diktet til Inger Hagerup:
Lille persille i hagen står,
lysegrønn kjole og krusete hår.
Hvorfor så stille, lille persille.
kanskje du ville
på ball i år?
Ja, kanskje var det tida både for lille persille og kjøkkenskriveren.
God natt.
torsdag 29. oktober 2009
onsdag 28. oktober 2009
God kveld.
I dag ble to oppskrifter unnagjort. Vi hadde pølser til middag og jeg lagde potetmos på gamlemåten. Varmet opp melk og smør som det stod i oppskriften, ellers gikk dette på rutinen. Mange av halvfabrikata i butikkene er fine å bruke til hverdagsmiddager, men jeg setter aldri mine bein i en pakke potetmos. Der går grensa.
Jeg gjorde ferdig de syltede gresskarene. Sursøt lake ble kokt opp med hel ingefær. Da jeg hadde slått alt over på norgesglass så det ut som gresskarene som ble satt på bordet i min oppvekst, men disse amerikanske halloweengresskarene er grovere og mer trevlete i fruktkjøttet og det blir nok ikke helt det samme. Det er jo ikke sånn at syltete gresskar heller er noen nasjonalrett som er tradisjon over det ganske land, faktisk er det nå kanskje mer fremmedartet enn mange av de rettene våre nye landsmenn har bragt med seg. Da min eks mann spiste middag for første gang i mitt barndomshjem komplimenterte han vertinnen med de gode kålrabibitene, noe som vakte allmenn munterhet. Det var tydelig at syltede gresskar ikke var noen nasjonalrett i Fredrikstad heller.
Under kapittelet sylting, hermetisk nedlegging finnes det en del ord som har gått ut av bruk og som jeg for min del ikke har noen referanse til. Hva er for eksempel portulakk, eller asier? Her må jeg gjøre litt research. Syltete rødbeter blir noe annet. Dem finnes det mange varianter av i ferdige krukker, men når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har sett hele rødbeter i grønnsaksdisken. Hvis jeg fortsetter med å sylte og hermetisere må jeg kanskje ta meg en tur i nærbutikkene og se på utvalget av frukt og grønt.
I boka stå det en oppskrift på sursyltete pærer. Lurer på om dette var dessert eller ble brukt ved siden av kjøttretter, det er vel bare å lage det og smake seg fram til bruksområdet. Dagens kokebøker har rikelig med bilder i farger hvor maten er anrettet med tilbehør. Det blir også en slags bruksanvisning for de som lager den. eldre kokebøker som Haugesund husmorskoles kokebok er helt uten bilder, slik at den hviler tungt på leserens antatte kunnskaper om konteksten. Spørsmålet er om ikke en slik bok burde suppleres med dybdeintervjuer av informanter som også kunne vise i praksis hvordan rettene skulle settes sammen. Var ikke dette egentlig en knall ide for et prosjekt?
Dette må jeg sove på.
Mer i morgen.
I dag ble to oppskrifter unnagjort. Vi hadde pølser til middag og jeg lagde potetmos på gamlemåten. Varmet opp melk og smør som det stod i oppskriften, ellers gikk dette på rutinen. Mange av halvfabrikata i butikkene er fine å bruke til hverdagsmiddager, men jeg setter aldri mine bein i en pakke potetmos. Der går grensa.
Jeg gjorde ferdig de syltede gresskarene. Sursøt lake ble kokt opp med hel ingefær. Da jeg hadde slått alt over på norgesglass så det ut som gresskarene som ble satt på bordet i min oppvekst, men disse amerikanske halloweengresskarene er grovere og mer trevlete i fruktkjøttet og det blir nok ikke helt det samme. Det er jo ikke sånn at syltete gresskar heller er noen nasjonalrett som er tradisjon over det ganske land, faktisk er det nå kanskje mer fremmedartet enn mange av de rettene våre nye landsmenn har bragt med seg. Da min eks mann spiste middag for første gang i mitt barndomshjem komplimenterte han vertinnen med de gode kålrabibitene, noe som vakte allmenn munterhet. Det var tydelig at syltede gresskar ikke var noen nasjonalrett i Fredrikstad heller.
Under kapittelet sylting, hermetisk nedlegging finnes det en del ord som har gått ut av bruk og som jeg for min del ikke har noen referanse til. Hva er for eksempel portulakk, eller asier? Her må jeg gjøre litt research. Syltete rødbeter blir noe annet. Dem finnes det mange varianter av i ferdige krukker, men når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har sett hele rødbeter i grønnsaksdisken. Hvis jeg fortsetter med å sylte og hermetisere må jeg kanskje ta meg en tur i nærbutikkene og se på utvalget av frukt og grønt.
I boka stå det en oppskrift på sursyltete pærer. Lurer på om dette var dessert eller ble brukt ved siden av kjøttretter, det er vel bare å lage det og smake seg fram til bruksområdet. Dagens kokebøker har rikelig med bilder i farger hvor maten er anrettet med tilbehør. Det blir også en slags bruksanvisning for de som lager den. eldre kokebøker som Haugesund husmorskoles kokebok er helt uten bilder, slik at den hviler tungt på leserens antatte kunnskaper om konteksten. Spørsmålet er om ikke en slik bok burde suppleres med dybdeintervjuer av informanter som også kunne vise i praksis hvordan rettene skulle settes sammen. Var ikke dette egentlig en knall ide for et prosjekt?
Dette må jeg sove på.
Mer i morgen.
tirsdag 27. oktober 2009
Fra syltede grønne tomater til the great pumkin.
Hei.
Det nærmer seg halloween og jeg har sett noen enorme gresskar i butikken. Hvorfor ikke lage en ny oppskrift, samtidig som jeg huler ut et flott gresskar som barna kan bruke i feiringen av halloween? Fra oppveksten husker jeg syltede gresskar mest som følge til fiskesuppe. Det ga en god syrlig smak på den ellers så milde suppen. Jeg holder meg til syltede grønnsaker foreløpig, det passer med sesongen å legge ting på glass.
Som sagt så gjort. Gresskaret veide 6 1/2 kilo og det tok sin tid å rense ut kjøttet. Da steiner og det trådete partiet i midten var tatt ut stod jeg igjen med ca. en kilo gresskarkjøtt, og verdens fineste gresskar som jeg skar ut øyne og munn på. Det innbragte en klem fra min datter på 13.
Tankene vandrer til høsten 1975 da jeg bodde i Frankrike og gikk på Institut pour les étrangers
i Tours. Jeg traff en haug amerikanere og ble bedt på mitt første halloweenparty. Det var altså høsten 1975 og jeg hadde levd et helt liv i lykkelig uvitenhet om denne typen festligheter. men det ble morro, en slags karnevalsfest, hvor det opptrådte froskemenn, engler og en norsk budeie. Det var vel neppe noen der som hadde sett det før. Denne festen ble opptakten til et livslangt vennskap med en av deltakerne som jeg traff seinest i sommer. To andre giftet seg seinere og fikk barn, kanskje er de gift ennå. Der har jeg mistet tråden.
De oppskårne gresskarbitene ligger i en stor bolle på kjøkkenbenken. I oppskriften står det at de skal ligge i like deler vann og eddik til i morgen. Like greit, for som lektor er det alltid en kveldsøkt som skal gjøres, og jeg har alt skjøvet den ut noen timer. Jeg har en mistanke om at det ikke var denne typen Disneygresskar som ble brukt i min barndom. Var de ikke litt avlange og lysere gule? Kjøttet var heller ikke så grovt og trevlete som dette, men det får duge. Jeg får besøk fra Haugesund snart, så jeg får be om en sakkyndig uttalelse fra damen, som er meget vel bevandret i tradisjonelle oppskrifter.
Hørte to damer i dag som snakket om filmen "Julie og Julia", de syntes den var så god og Meryl Streep spilte så godt. Det gjorde hun også, damen hun spilte fant sin livsvei bare ved å spørre seg selv om hva hun likte å gjøre. Svaret var "å spise", og på den konklusjonen startet hun opp en karriere som skulle gjøre henne til hele Amerikas Ingrid Espeli. Sånn er det når en følger sin indre stemme, og magefølelsen, bokstavelig talt.
Spurte jeg meg selv om hva jeg likte å gjøre? Eller tenkte jeg på hva som var fornuftig, og innbringende. Svaret er litt uklart. Får tenke på det.
Ha det så lenge.
Det nærmer seg halloween og jeg har sett noen enorme gresskar i butikken. Hvorfor ikke lage en ny oppskrift, samtidig som jeg huler ut et flott gresskar som barna kan bruke i feiringen av halloween? Fra oppveksten husker jeg syltede gresskar mest som følge til fiskesuppe. Det ga en god syrlig smak på den ellers så milde suppen. Jeg holder meg til syltede grønnsaker foreløpig, det passer med sesongen å legge ting på glass.
Som sagt så gjort. Gresskaret veide 6 1/2 kilo og det tok sin tid å rense ut kjøttet. Da steiner og det trådete partiet i midten var tatt ut stod jeg igjen med ca. en kilo gresskarkjøtt, og verdens fineste gresskar som jeg skar ut øyne og munn på. Det innbragte en klem fra min datter på 13.
Tankene vandrer til høsten 1975 da jeg bodde i Frankrike og gikk på Institut pour les étrangers
i Tours. Jeg traff en haug amerikanere og ble bedt på mitt første halloweenparty. Det var altså høsten 1975 og jeg hadde levd et helt liv i lykkelig uvitenhet om denne typen festligheter. men det ble morro, en slags karnevalsfest, hvor det opptrådte froskemenn, engler og en norsk budeie. Det var vel neppe noen der som hadde sett det før. Denne festen ble opptakten til et livslangt vennskap med en av deltakerne som jeg traff seinest i sommer. To andre giftet seg seinere og fikk barn, kanskje er de gift ennå. Der har jeg mistet tråden.
De oppskårne gresskarbitene ligger i en stor bolle på kjøkkenbenken. I oppskriften står det at de skal ligge i like deler vann og eddik til i morgen. Like greit, for som lektor er det alltid en kveldsøkt som skal gjøres, og jeg har alt skjøvet den ut noen timer. Jeg har en mistanke om at det ikke var denne typen Disneygresskar som ble brukt i min barndom. Var de ikke litt avlange og lysere gule? Kjøttet var heller ikke så grovt og trevlete som dette, men det får duge. Jeg får besøk fra Haugesund snart, så jeg får be om en sakkyndig uttalelse fra damen, som er meget vel bevandret i tradisjonelle oppskrifter.
Hørte to damer i dag som snakket om filmen "Julie og Julia", de syntes den var så god og Meryl Streep spilte så godt. Det gjorde hun også, damen hun spilte fant sin livsvei bare ved å spørre seg selv om hva hun likte å gjøre. Svaret var "å spise", og på den konklusjonen startet hun opp en karriere som skulle gjøre henne til hele Amerikas Ingrid Espeli. Sånn er det når en følger sin indre stemme, og magefølelsen, bokstavelig talt.
Spurte jeg meg selv om hva jeg likte å gjøre? Eller tenkte jeg på hva som var fornuftig, og innbringende. Svaret er litt uklart. Får tenke på det.
Ha det så lenge.
mandag 26. oktober 2009
Husmorskolen som privatist?
Hei.
Så er kjøkkenskriveren i gang igjen. Siden sist har jeg tenkt at det kunne være morsomt å melde seg opp som privat privatist, og ta husmorskolen hjemme, med meg selv som ansvarlig for opplæring, evaluering og sertifisering. I all fall kom jeg igjennom en oppskrift i dag også.
Det er høst og jeg har tatt inn de siste tomatene fra hagen. Jeg pleier alltid å ha tre tomatplanter i sørveggen, og i år har det myldret fram små cherrytomater etter at de store tomatene er høstet. Det slo meg at jeg kunne bruke kokeboka til å få noe ut av dem og slå to fluer i en smekk.
Haugesund husmorskoles kokebok har en oppskrift som heter "Grønne tomater."
At syltede grønne tomater ble satt fram husker jeg fra barndommen, da det var en selvsagt ting at kjøtt ble fulgt av slikt grønt voksent tilbehør, som barna overså, men som skulle være der. Tomatene var også et slags coffetable tema, hvor oppskriftene var gjenstand for mye snakk blant kvinnene i laget. Min bestemor var en slags autoritet på området og svigerdøtrene ble i tur og orden satt inn i hemmelighetene. I dag ble det min tur, og som autodidakt minst 30-40 år etterpå slår det meg hvor raus en var med sukkerbruken før i tiden. Laken bestod av 1dl eddik, 1/2 dl.vann, 500-600 gr. sukker og 1 stang vanilje. Da de små tomatene mine i alle sjatteringer fra grønt via orange til rødt forsvant ned i glasset med den tykke sukkerlaken, slo det meg for en forskjell en slik smaksbombe kommer til å gjøre neste gang jeg serverer kjøtt. Gleder meg alt.
Da jeg var på butikken for å handle vaniljestang slo det meg også at jeg aldri har sett syltede tomater i noen kulør i norske butikkhyller. Dette er altså et lokalt matkulturelt uttrykk, som det spørs om folk lenger holder i hevd, til og med i Haugesund. Min sønns bursdag nærmer seg. Han ønsker seg kebab i pitabrød. Det skal han få med glede, men det er en ennå større glede å prøve seg i ny matkunst når en kan innlemme denne i eldre tradisjoner.
Striden mellom Wergeland og Welhaven blir så merkelig fjern. Dessuten hevder Spenn,den nye læreboka vi bruker etter kunnskapsløftet, at stridighetene dem imellom egentlig var en skinnuenighet. Det har lenge ant meg. De elsket bare å hate hverandre, begge var prestesønner, velutdannete, poeter, politikere, språkentusiaster. Begge var knyttet til den vakre Camilla og konverserte i de dannete salonger. De brukte begge norvagismer i sine dikt, så hva er poenget med å hausse opp denne konflikten? Antakelig for å ta bort oppmerksomheten fra den virkelige konflikten som var Ivar Aasen mot røkla. Men det morsomme er jo at han selv aldri ville tvinge sitt forslag til nytt norsk språk på noen. Da han hadde skrevet sine tekster var han ferdig med saken. Omtrent som forfatterne av Haugesund husmorskoles kokebok. Det blir opp til oss om vi vil ta forslagene i bruk. Boka er forresten skrevet på bokmål, med hunkjønn på-a i bestemt form entall, eks. "safta."
Jeg gir meg for i kveld.
Så er kjøkkenskriveren i gang igjen. Siden sist har jeg tenkt at det kunne være morsomt å melde seg opp som privat privatist, og ta husmorskolen hjemme, med meg selv som ansvarlig for opplæring, evaluering og sertifisering. I all fall kom jeg igjennom en oppskrift i dag også.
Det er høst og jeg har tatt inn de siste tomatene fra hagen. Jeg pleier alltid å ha tre tomatplanter i sørveggen, og i år har det myldret fram små cherrytomater etter at de store tomatene er høstet. Det slo meg at jeg kunne bruke kokeboka til å få noe ut av dem og slå to fluer i en smekk.
Haugesund husmorskoles kokebok har en oppskrift som heter "Grønne tomater."
At syltede grønne tomater ble satt fram husker jeg fra barndommen, da det var en selvsagt ting at kjøtt ble fulgt av slikt grønt voksent tilbehør, som barna overså, men som skulle være der. Tomatene var også et slags coffetable tema, hvor oppskriftene var gjenstand for mye snakk blant kvinnene i laget. Min bestemor var en slags autoritet på området og svigerdøtrene ble i tur og orden satt inn i hemmelighetene. I dag ble det min tur, og som autodidakt minst 30-40 år etterpå slår det meg hvor raus en var med sukkerbruken før i tiden. Laken bestod av 1dl eddik, 1/2 dl.vann, 500-600 gr. sukker og 1 stang vanilje. Da de små tomatene mine i alle sjatteringer fra grønt via orange til rødt forsvant ned i glasset med den tykke sukkerlaken, slo det meg for en forskjell en slik smaksbombe kommer til å gjøre neste gang jeg serverer kjøtt. Gleder meg alt.
Da jeg var på butikken for å handle vaniljestang slo det meg også at jeg aldri har sett syltede tomater i noen kulør i norske butikkhyller. Dette er altså et lokalt matkulturelt uttrykk, som det spørs om folk lenger holder i hevd, til og med i Haugesund. Min sønns bursdag nærmer seg. Han ønsker seg kebab i pitabrød. Det skal han få med glede, men det er en ennå større glede å prøve seg i ny matkunst når en kan innlemme denne i eldre tradisjoner.
Striden mellom Wergeland og Welhaven blir så merkelig fjern. Dessuten hevder Spenn,den nye læreboka vi bruker etter kunnskapsløftet, at stridighetene dem imellom egentlig var en skinnuenighet. Det har lenge ant meg. De elsket bare å hate hverandre, begge var prestesønner, velutdannete, poeter, politikere, språkentusiaster. Begge var knyttet til den vakre Camilla og konverserte i de dannete salonger. De brukte begge norvagismer i sine dikt, så hva er poenget med å hausse opp denne konflikten? Antakelig for å ta bort oppmerksomheten fra den virkelige konflikten som var Ivar Aasen mot røkla. Men det morsomme er jo at han selv aldri ville tvinge sitt forslag til nytt norsk språk på noen. Da han hadde skrevet sine tekster var han ferdig med saken. Omtrent som forfatterne av Haugesund husmorskoles kokebok. Det blir opp til oss om vi vil ta forslagene i bruk. Boka er forresten skrevet på bokmål, med hunkjønn på-a i bestemt form entall, eks. "safta."
Jeg gir meg for i kveld.
søndag 25. oktober 2009
Å komme i gang
Hei
Her om dagen var jeg på kino og så "Julie og Julia". Det satte i gang noe i meg, for da jeg skulle handle før helgen falt valget på noe så gammeldags som bibringe, og før jeg visste ordet av det lå "Haugesund husmorskoles kokebok" på kjøkkenbenken og jeg var i gang med å lage søndagsmiddag med gulrøtter, persillerot og kålrabi. Jeg toppet det hele med sursøt løksaus, noe jeg husker min eks svigermor fra Fredrikstad laget, men som jeg aldri selv noen gang har produsert. Resultatet ble brukbart, og mine to barn på 16 og 13 syntes det var greit, selv om det er taco, spagettiretter og pizza som er sikre fulltreffere hos dem.
Nå sitter jeg med kokeboka foran meg og teller oppskrifter, det er ca. 570 av dem, hvis jeg skulle lage en hver dag ville det ta meg rundt ett og et halvt år å komme igjennom boka. På den annen side skulle det være mulig å lage flere ting til samme rett. For eksempel skulle "Brødterninger, brunte" være en grei sak å komme igjennom.
At brunte brødterninger i det hele tatt står som oppskrift i en kokebok forteller om en tid hvor all ting ble utnyttet. Å gå igjennom boka, ville også være en tidsreise hvor gamle verdier og tenkesett ble utforsket. Boka heter Kokebok for elever ved Haugesund husmorskole og er utgitt i 1973 av Haugesund Avis Forlag. 1973 var det året jeg var russ, og boka ble kanskje anskaffet som en utrustning på vei ut i den store verden. Under tittelen står det 19. utgave, tallet 78 tusen, som står på samme linje, refererer antakelig til det samlete antall solgte eksemplarer i 1973.
Min bestemors eneste utdanning etter skolegangen var denne husmorskolen. Hun gikk på det gamle gymnaset, og i annet trinn ble hun hørt i striden mellom Wergeland og Welhaven. Hun strøk med glans, og gikk rett hjem til foreldrene og spurte om hun kunne få slutte og begynne på husmorskolen i steden. Det fikk hun lov til og angret aldri siden. Siden jeg selv til daglig underviser i videregående skole og striden mellom Wergeland og Welhaven står på planen neste fredag, er det interessant for meg å følge min bestemors prioriteringer. Det bragte henne et livslangt ekteskap og et firma som hun drev opp sammen med min bestefar. Selv er jeg lektor og alenemor med to brutte samliv bak meg.
Nok for i kveld.
Hadet så lenge.
Her om dagen var jeg på kino og så "Julie og Julia". Det satte i gang noe i meg, for da jeg skulle handle før helgen falt valget på noe så gammeldags som bibringe, og før jeg visste ordet av det lå "Haugesund husmorskoles kokebok" på kjøkkenbenken og jeg var i gang med å lage søndagsmiddag med gulrøtter, persillerot og kålrabi. Jeg toppet det hele med sursøt løksaus, noe jeg husker min eks svigermor fra Fredrikstad laget, men som jeg aldri selv noen gang har produsert. Resultatet ble brukbart, og mine to barn på 16 og 13 syntes det var greit, selv om det er taco, spagettiretter og pizza som er sikre fulltreffere hos dem.
Nå sitter jeg med kokeboka foran meg og teller oppskrifter, det er ca. 570 av dem, hvis jeg skulle lage en hver dag ville det ta meg rundt ett og et halvt år å komme igjennom boka. På den annen side skulle det være mulig å lage flere ting til samme rett. For eksempel skulle "Brødterninger, brunte" være en grei sak å komme igjennom.
At brunte brødterninger i det hele tatt står som oppskrift i en kokebok forteller om en tid hvor all ting ble utnyttet. Å gå igjennom boka, ville også være en tidsreise hvor gamle verdier og tenkesett ble utforsket. Boka heter Kokebok for elever ved Haugesund husmorskole og er utgitt i 1973 av Haugesund Avis Forlag. 1973 var det året jeg var russ, og boka ble kanskje anskaffet som en utrustning på vei ut i den store verden. Under tittelen står det 19. utgave, tallet 78 tusen, som står på samme linje, refererer antakelig til det samlete antall solgte eksemplarer i 1973.
Min bestemors eneste utdanning etter skolegangen var denne husmorskolen. Hun gikk på det gamle gymnaset, og i annet trinn ble hun hørt i striden mellom Wergeland og Welhaven. Hun strøk med glans, og gikk rett hjem til foreldrene og spurte om hun kunne få slutte og begynne på husmorskolen i steden. Det fikk hun lov til og angret aldri siden. Siden jeg selv til daglig underviser i videregående skole og striden mellom Wergeland og Welhaven står på planen neste fredag, er det interessant for meg å følge min bestemors prioriteringer. Det bragte henne et livslangt ekteskap og et firma som hun drev opp sammen med min bestefar. Selv er jeg lektor og alenemor med to brutte samliv bak meg.
Nok for i kveld.
Hadet så lenge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)