Husmorskolen som privatist?

Hei.
Så er kjøkkenskriveren i gang igjen. Siden sist har jeg tenkt at det kunne være morsomt å melde seg opp som privat privatist, og ta husmorskolen hjemme, med meg selv som ansvarlig for opplæring, evaluering og sertifisering. I all fall kom jeg igjennom en oppskrift i dag også.

Det er høst og jeg har tatt inn de siste tomatene fra hagen. Jeg pleier alltid å ha tre tomatplanter i sørveggen, og i år har det myldret fram små cherrytomater etter at de store tomatene er høstet. Det slo meg at jeg kunne bruke kokeboka til å få noe ut av dem og slå to fluer i en smekk.
Haugesund husmorskoles kokebok har en oppskrift som heter "Grønne tomater."

At syltede grønne tomater ble satt fram husker jeg fra barndommen, da det var en selvsagt ting at kjøtt ble fulgt av slikt grønt voksent tilbehør, som barna overså, men som skulle være der. Tomatene var også et slags coffetable tema, hvor oppskriftene var gjenstand for mye snakk blant kvinnene i laget. Min bestemor var en slags autoritet på området og svigerdøtrene ble i tur og orden satt inn i hemmelighetene. I dag ble det min tur, og som autodidakt minst 30-40 år etterpå slår det meg hvor raus en var med sukkerbruken før i tiden. Laken bestod av 1dl eddik, 1/2 dl.vann, 500-600 gr. sukker og 1 stang vanilje. Da de små tomatene mine i alle sjatteringer fra grønt via orange til rødt forsvant ned i glasset med den tykke sukkerlaken, slo det meg for en forskjell en slik smaksbombe kommer til å gjøre neste gang jeg serverer kjøtt. Gleder meg alt.

Da jeg var på butikken for å handle vaniljestang slo det meg også at jeg aldri har sett syltede tomater i noen kulør i norske butikkhyller. Dette er altså et lokalt matkulturelt uttrykk, som det spørs om folk lenger holder i hevd, til og med i Haugesund. Min sønns bursdag nærmer seg. Han ønsker seg kebab i pitabrød. Det skal han få med glede, men det er en ennå større glede å prøve seg i ny matkunst når en kan innlemme denne i eldre tradisjoner.

Striden mellom Wergeland og Welhaven blir så merkelig fjern. Dessuten hevder Spenn,den nye læreboka vi bruker etter kunnskapsløftet, at stridighetene dem imellom egentlig var en skinnuenighet. Det har lenge ant meg. De elsket bare å hate hverandre, begge var prestesønner, velutdannete, poeter, politikere, språkentusiaster. Begge var knyttet til den vakre Camilla og konverserte i de dannete salonger. De brukte begge norvagismer i sine dikt, så hva er poenget med å hausse opp denne konflikten? Antakelig for å ta bort oppmerksomheten fra den virkelige konflikten som var Ivar Aasen mot røkla. Men det morsomme er jo at han selv aldri ville tvinge sitt forslag til nytt norsk språk på noen. Da han hadde skrevet sine tekster var han ferdig med saken. Omtrent som forfatterne av Haugesund husmorskoles kokebok. Det blir opp til oss om vi vil ta forslagene i bruk. Boka er forresten skrevet på bokmål, med hunkjønn på-a i bestemt form entall, eks. "safta."
Jeg gir meg for i kveld.