Fra syltede grønne tomater til the great pumkin.

Hei.
Det nærmer seg halloween og jeg har sett noen enorme gresskar i butikken. Hvorfor ikke lage en ny oppskrift, samtidig som jeg huler ut et flott gresskar som barna kan bruke i feiringen av halloween? Fra oppveksten husker jeg syltede gresskar mest som følge til fiskesuppe. Det ga en god syrlig smak på den ellers så milde suppen. Jeg holder meg til syltede grønnsaker foreløpig, det passer med sesongen å legge ting på glass.

Som sagt så gjort. Gresskaret veide 6 1/2 kilo og det tok sin tid å rense ut kjøttet. Da steiner og det trådete partiet i midten var tatt ut stod jeg igjen med ca. en kilo gresskarkjøtt, og verdens fineste gresskar som jeg skar ut øyne og munn på. Det innbragte en klem fra min datter på 13.

Tankene vandrer til høsten 1975 da jeg bodde i Frankrike og gikk på Institut pour les étrangers
i Tours. Jeg traff en haug amerikanere og ble bedt på mitt første halloweenparty. Det var altså høsten 1975 og jeg hadde levd et helt liv i lykkelig uvitenhet om denne typen festligheter. men det ble morro, en slags karnevalsfest, hvor det opptrådte froskemenn, engler og en norsk budeie. Det var vel neppe noen der som hadde sett det før. Denne festen ble opptakten til et livslangt vennskap med en av deltakerne som jeg traff seinest i sommer. To andre giftet seg seinere og fikk barn, kanskje er de gift ennå. Der har jeg mistet tråden.

De oppskårne gresskarbitene ligger i en stor bolle på kjøkkenbenken. I oppskriften står det at de skal ligge i like deler vann og eddik til i morgen. Like greit, for som lektor er det alltid en kveldsøkt som skal gjøres, og jeg har alt skjøvet den ut noen timer. Jeg har en mistanke om at det ikke var denne typen Disneygresskar som ble brukt i min barndom. Var de ikke litt avlange og lysere gule? Kjøttet var heller ikke så grovt og trevlete som dette, men det får duge. Jeg får besøk fra Haugesund snart, så jeg får be om en sakkyndig uttalelse fra damen, som er meget vel bevandret i tradisjonelle oppskrifter.

Hørte to damer i dag som snakket om filmen "Julie og Julia", de syntes den var så god og Meryl Streep spilte så godt. Det gjorde hun også, damen hun spilte fant sin livsvei bare ved å spørre seg selv om hva hun likte å gjøre. Svaret var "å spise", og på den konklusjonen startet hun opp en karriere som skulle gjøre henne til hele Amerikas Ingrid Espeli. Sånn er det når en følger sin indre stemme, og magefølelsen, bokstavelig talt.

Spurte jeg meg selv om hva jeg likte å gjøre? Eller tenkte jeg på hva som var fornuftig, og innbringende. Svaret er litt uklart. Får tenke på det.
Ha det så lenge.