Poires belle hélène på norsk

Hei
I dag er nettet så treigt at jeg må skrive inn i et worddokument og lagre det. I tillegg til at jeg får trening i matlaging vil jeg også trene meg i skriving. Det er noe med å la fingrene løpe på tastaturet hver dag. Jeg vil jo også skrive faglitteratur innen filologi, men har liksom ikke kommet helt i gang med det. Å skrive om kjøkkenets realiteter faller meg foreløpig lettere.
Så til saken, dagens oppskrift er ”pærer, sursyltet. Oppskriften gjenspeiler tider, hvor frukt var noe som handlet om sesong og tilgang i hagen eller på landet. Folk har sikkert plukket pærer og spist som gale i sesongen, og så sursyltet for å ha tilbehør til andre retter utover vinteren. Det er mye eddik og sukker i laken, og kanel og nellikspiker som gir juleaktige assosiasjoner. Pærene smakte godt, men det kan umulig være dessertpærer som er lagt i en så syrlig lake. Jeg tenker på den gangen jeg kom fra Frankrike og laget ”Poires belle Hélène” til dessert for hele familien. De ble også kokt opp, men lagt i vin så vidt jeg husker.

Nå har jeg tre sursyltete produkter å sette fram til familiemiddagen om noen uker, tomater, gresskar og pærer. Jeg gleder meg til å lage resten av middagen. Det blir roastbiff med rundstekt småløk og fløtegratinerte poteter. Håper alt det sursøte passer til. Jeg må også tenke ut en dessert fra kokeboka. Helst noe som kan lages på forhånd, så det ikke blir så mye stress på en alminnelig onsdag. Har tenkt litt på bordet også. Det kan bli fint å legge på lys duk, og pynte med servietter i høstfarger, høstlige blomster og lys. På dagsrevyen i kveld var det en reportasje om noe som heter hjertevarme, hvor alle helgens dag ble feiret med lys, hjerter og engler visstnok et sted i Bærum. Det var en dame som hadde mistet mannen sin som hadde startet det for å bearbeide sorgen.

Jeg tenker på at det nå er ett år og to dager siden han jeg trodde skulle være min livsledsager døde. Han er borte fra mitt og barnas liv nå, og vi har strevd oss igjennom dette året. Ennå gjenstår å dra til hans hjemby, hvor vi stedte ham til hvile i fjor, for å besøke graven. Han var også så glad i å lage mat, og ofte hentet han ingrediensene direkte fra naturen gjennom fiske, jakt og sanking. Kanskje noe å tenke på å ta opp. Det hadde ikke vært noe problem å ta jegerprøven. Problemet er heller at jeg er på dyras side, og ville ikke klare å skyte dem. Spise dem blir selvsagt noe annet.
Men nå er det lørdagskvelden. Jeg river meg løs.